Utrolig nok hadde vi ikke hverken lest eller hørt om demonstrasjonene som var planlagt i Cairo den 30.Juni før vi ankom Aswan. Når vi snakket med folk rundt omkring skjønte vi at noe skulle skje.



Prosessen med å komme os fra Sudan til Egypt tok oss tilsammen to uker, men meer om det i en annen blogg. Når vi gikk av båten i Aswan den 19.Juni fikk vi et 30 dagers turistvisum, men før vi hadde fått bilen og klarert toll den 27.Juni, hadde vi allerede brukt opp ni dager på venting.







Vi fikk høre om store problemer med å kjøpe drivstoff i Egypt av andre overlandere som hadde kjørt nordover i månedene før oss. Vi prøvde å fylle opp alle tanker og kannner før vi forlot Wadi Halfa i Sudan, men der var det også mangel og rasjonering. Vi fikk kun kjøpe 25 liter diesel per dag. I Aswan fortalte eieren av hotellet der vi bodde at han hadde stått i kø i 11 timer, fra klokken tre på natten, for å fylle opp med bensin. Det vi hadde av diesel ville rekke til Cairo, men da vi egeentlig hadde teenkt oss en runde ut i Vestørkenen (White Desert og Black Desert) måtte vi enten ha mer eller droppe hele runden. På vei ut fra Aswan lette vi etter bensinstasjoner, men det meste vi så var stengt. Ved noen var det tydeligvis rykter om at de skulle få inn mer drivstoff i nær fremtid da vi så lange køer med alt mulig av kjøreteyer. Da vi svingte ut på veien igjen etter å ha sjekkket ut en stasjon, var det en passerende tankbil som vinket og hoiet på oss. Etter litt komplisert tegnspråk gjennom viduet i fart, ble det til at vi stoppet og slo av en prat for å finne ut hva han egentlig prøvde å fortelle. Han var på vei til et slags truck-stopp for å levere diesel, og vi var hjertelig velkomne til å følge med. Diesel skulle vi få. Ved truck-stoppen ble vi vinket rett forbi køen og inn til pumpen. Føltes litt feil at vi skulle kunne snike i køen fordi vi ar turister, men alle smilte og vinket. Gjestfrie mennesker her i Egypt. Tror ikke noe slikt kunne skjedd i Norge... I alle fall fylte vi tanken og to aksstra jerry-kannner. Nå hadde vi 220 liter. Til og med betaling var nesten vanskelig. Tror vi endte opp med å betale ca 75% av vanlig pumpepris, og et lite tips til tankbil-sjåføren måtte gå via mannen ved pumpen før han til slutt fikk en seddel tvunget ned i brystlommen.







På veien videre mot Luxor så vi ingen bensinstasjoner som pumpet drivstoff noe sted. Kun lange køere med ventende og håpefullle sjåfører. Det så i det hele tatt ganske frustrerende ut, og vi var sjeleglade for at tankbil-sjåføren forstod at vi lette etter diesel og at han kom på å hjelpe oss.



På et lite gjesthus vi campet ved i Luxor hadde vi et strømbrudd i en time eller to en kveld. Dette er ikke veldig mye om man sammenligner med hva vi opplevde i Tanzania, Kenya eller Etiopia, men her var dette tydeligvis enda et eksempel på hvor dårlig det stod til med Egypt. Folk klagde og skyldte på Mursi.











Halvveis mellom Aswan og Luxor stoppet vi ved Edfu for å besøke Horus Tempel. We var der midt på dagen, omtrent i to-tiden. Når vi gikk inn var vi de to eneste menneskene på hele plassen. Tempelet var helt rått imponerende, og det var nesten like utrolig å kunne rusle rundt å kikke uten at det var andre turister rundt oss. Rett før vi var klare til å kjøre videre kom det riktig nok en enslig, halvfull turbuss, men de sliter med besøkstall om dagen. Vel framme i Luxor besøkte vi Kongenes Dal, Hatshepsut Tempel, og Karnak Tempel. Der var noen turister, men også her var det ganske dødt. Vi var en periode eneste bilen på en diger parkeringsplass ved Kongenes Dal. Sprøtt.











På Nilen både i Aswan og i Luxor lå det sikkert 100 – 150 av de store Nil-cruise båtene for anker. De kan sikkert ta minst et par hundre passasjerer, men nå liggeer de bare å venter. Når vi gikk i gatene var de nesten ingen andre vestlige eller asiatiske turister å se. En annen reisenede kommenterte at turismen har forlatt Egypt, og det ser ut som han har rett. I følge wiki var det 12,8 millioner turister i Egypt som la igjen 11 miliarder dollar, og 12% av Egypterne jobbet i turistnæringen. Ikke rart at folk er fortvilet når turistene har holdt seg vekke etterr revolusjonen (den første..).







Mange av de lokale vi snakket med har vært veldig opptatt av politikk, og hva som skrives og sies om Egypt i utlandet. De fleste mener at det stort sett har gått nedover med Egypt etter revolusjonen 25.januar 2011. Det ere vanskelig å få tak i drivstoff, de sier det er mer søppel i gatene, turistene er borte, og folk mister jobbene sine. I Luxor ble vi fortalt at folk har nå begynt å bygge hus på offentlig eiendom uten tillatelse siden politiet og myndighetene ikke er «sterke» nok til å håndheve reglene. Man føler at folket i Egypt splittes, og mange var redde for at landet skal utvikle seeg til et nytt Syria. Vi hørte til og med at noen savnet tiden under Mubarak, for da hadde de i det minsste drivstoff, strøm og jobb.



De fleste vi kom i snakk med var misfornøyde med Mursi, og de klagde over alt som ikke hadde blitt gjort etter valget. Egyptere er ikke vant til demokrati, det er kun et år siden deres første valg. Vi har selvfølgelig snakket mye om dette, og det slår oss at kanskje man rett og slett ikke er vant til at valgløfter i stor gtrad er «intensjoner». Å innfri valgløfter tar vanligvis lenger enn det ene året som Mursi har hatt på seg. I Norge er vi vokst opp i et demokrati og vi er vant til «løgnene» og halv-sannhetene som blir fortalt under valgkampen. Vi vet at noen løfter blir innfridd, mens andre aldri vil bli det. Kanskje hadde folk i Egypt for store forhåpninger til demokratiet etter at Mubarak ble styrtet etter nesten 30 år ved makten. Men det er flott å høre at så mange mennesker er interessert og bryr seg om hva som skjer i landet deres.

Det har vært utrolig å se de enorme menneskemengdene som har vært ute i gatene, selv om vi stortsett kun har sett det på TV. Vi føler at det beste er å holde seg unna demonstrasjoner og store menneskemengder. Etter sightseeing i Luxor den 30. juni kunne vi se starten på en lokal demonstrasjon med unger, kvinner og menn med flagg og og bannere på vestbredden av Nilen. Om kvelden kunne vi høre og se en større menneskemengde på østsiden av Luxor, på andre siden av Nilen fra der vi bodde. Campingverten vår fortalte oss at demonstrasjonene i Luxor var fredlige.

Under de største demonstrasjonene bodde vi i Hurghada, en charterturist-destinasjon, og der så vi kun demonstrasjoner fra andre deler av landet på TV. Kvelden Mursi ble avsatt av militæret kunne vi høre mye tuting fra biler og motorsykler som kjørte rundt i gatene og feiret. Bortsett fra det var livet på en turistdestinasjon som en vanlig ferietilværelse. Mer enn halvparten av de som bodde på resorten vår var egyptere, og det var fint å se at de også kunne slappe av og nyte livet selv i tider som dette.

Opprinnelig hadde vi planlagt å kun tilbringe en natt i Hurghada, men når vi skulle reise videre hørte vi en lyd fra motoren. Etter Espen hadde undersøkt litt fant han ut hva som var galt. Alternatoren var ødelagt. Rettere sagt var det klutsjen på reimhjulet til dynamonen som var ødelagt. Dette er første gang på hele turen at vi har et mekanisk problem med Patrolen som har stoppet oss fra å kunne fortsette å reise og faktisk har måttet vente på reprasjon eller deler. Perfekt timing med en revolusjon i det landet vi besøker.... Norsk UD gikk ut og sa at turistdestinasjoner som Hurghada var relativt trygge, så det var beste var nok uansett å sitte stille der noen dager for å se hvordan situasjonen utviklet seg i Egypt.

Malin